skyggebarnet

Jeg er innemellom fryktelig paranoid. Jeg føler alltid folk har noe i mot meg. Svarer ikke folk på sms jeg sender så er jeg sikker på att det er fordi jeg ikke er bra nok. Jeg har aldri vært den mest populære, jeg har aldri vært den peneste og den tynneste og den smarteste. Jeg har hele livet mitt vært den på utsiden. Vært den som alltid titter inn på en verden jeg på en måte vil være en del av, samtidig som jeg ikke vil bli en del av alle andre. For hvorfor være som alle andre når man kan være en unik og spesiel seg selv? Jeg skulle ønske jeg husket når ting begynte å gå galt. huske når jeg sluttet og smile. Det er få som får meg til å smile. De som får meg til å smile er spesielle og herlige mennesker jeg setter høyt.

Når jeg får mye tid til å tenke. henger verden seg opp. Da blir jeg skikkelig paranoid. Ingenting stemmer lenger da. Det er fryktelig. Klarer ikke helt å forklare hvorfor det skjer en gang. Det bare skjer. Mobilen min har alldri vært så stille som den har vært i påsken. en del av meg sitter å roper ut att dette er fordi jeg ikke er verdt noe og fordi jeg faktisk ikke har noen venner. Samtidig som jeg også veit att alle har det jo travelt når det er høytider. Att jeg kan være så ego liksom. Men jo, jeg skal innrømme jeg tenker slik. Fordi det er i høytidene jeg blir mest ensom. vær så snill og kom og redd meg liksom

ble inspirert av liljen til dette innlegget